Original Norse Creation myth in Volupså: heimskringla.no/wiki/Volusp%C3%A5_(Moderne_nynorsk)


Email: Laernorsknaa@gmail.com

Website: laernorsknaa.com/

Patreon: www.patreon.com/laernorsknaa

The pictures were found on Wikimedia Commons.





Skapelsen i norrøn mytologi

For lenge, lenge siden, da verden var ung lå riket Nivlheim i dype tåker og sterk frost. Det var ingenting som vokste og ingenting som levde der. Det var vinter og det var kaldt, hele året, hele tida.

Men en dag blåste det en varm vind fra Muspelheim, landet av ild og flammer. Den varme vinden møtte Nivlheims iskalde tåker. Da det kalde landet ble møtt av den varme vinden, ble livet skapt. Ut av den tåka kom Yme, den første av jotnene, urfolket. Han ble skapt av en enorm kraft i fullstendig kaos, og han ble derfor kraftfullt kaos. Men ut av tåka kom også ei stor ku, Audhumbla, moderkua.

Audhumbla begynte å vandre ut av Nivlheim. Hun gikk langt og lenger enn langt og kom til slutt til hjertet av den norrøne verden, hvor Ginnungagap lå. Der var ei kraft så stor som bare venta på å blomstre. Audhumbla begynte å slikke på en stein i Ginnungagap og ut av steinen ble Bor skapt. Bor var mektig, bor var kraft. Og Bor ville ødelegge kaos. Så lenge kaoset eksisterte, ville ingenting vokse. Bor ville at hele verden skulle blomstre. Han ville at kaoset skulle bli til orden.

Bor reiste derfor til Nivlheim der Yme og kaoset hersket. Der var det både for kaldt og for varmt for noe liv. Krafta var ute av kontroll. Yme passet på at det aldri ble en balanse mellom kaldt og varmt. Han ville ha kaos. Han ville ikke ha orden.

Bor fant Yme og ønsket å ødelegge ham. «Yme, du er avskyelig kaos. Her er det både for kaldt slik at vannet alltid er is og for varmt slik at jorda alltid brenner.» Bor befalte varmen til å krasje inn i kulden med all sin kraft, men Yme strittet imot. Yme kjempet for å opprettholde kaos. Han ville ikke at varmen og kulden skulle smelte sammen. Han ville ha dem adskilt i fullt kaos.

Og Yme og Bor slåss. De kjempet og slåss i årtusener. Tidene kom og tidene gikk, men ingen av dem fikk overtaket over den andre, og kaoset hersket videre. Imens denne evige kampen foregikk, var krafta i Ginnungagap sluppet ut. Kua Audhumbla hadde slikket seg gjennom stein etter stein, og et frø var sluppet løs. Dette frøet fikk gro i den kraftfulle jorda i Ginnungagap i midten av verden, og i årtusenene som Yme og Bor slåss, vokste dette treet til å bli et stort og vakkert Asketre.

Audhumbla ga treet navnet Yggdrasil, fryktinngytende og kraftfullt. Det hadde blitt så stort og røttene så lange at de strakte seg gjennom alle verdener og overalt, ja, helt til kaoset i Nivlheim. Og da Yggdrasils røtter var kommet til Nivlheim, måtte kaoset vike. Bor kjente en så stor kraft stige i seg selv. Han tvang varmen og han tvang kulden til å smelte sammen, og Yme kunne ingenting gjøre. Kaoset opphørte, og Yme døde av utmattelse etter årtusener med kamp mot Bor.

Det var nå orden mellom varmt og kaldt. Isen smelta og blei til hav, innsjøer og fjorder. Jorda stoppa å brenne og det begynte å vokse gress og planter. Bor tok kroppen til Yme og brukte føttene til å skape alt som kryper på bakken. Alle biller og alle insekt. Ymes bein brukte Bor til å skape alt liv i havet, alt som svømmer, alle fisker og alt havdyr. Av armene til Yme skapte Bor alle fugler og alt som flyr. Ymes mage ble gjort til alle landdyr og alt som går på jorda.

Og til slutt tok Bor hode til Yme og skapte to mennesker, en mann og ei dame, og ga dem ilden fra Muspelheim til å skape og være kreative. Men også til å ødelegge og brenne alt som er. Bor ga dem også frosten fra Nivlheim til å tenke og planlegge. Men også til å fryse det gode og omtenksomme i menneske.

Bor så på de to menneskene han hadde skapt og sa til dem: «Mennesker, mannen Ask og kvinna Embla, så lenge dere smelter sammen ilden fra Muspelheim og frosten fra Nivlheim skal dere leve lenge og lykkelige liv. Dere skal elske hverandre og skape fantastiske ting. Men hvis dere ikke lar ilden og frosten smelte sammen, hvis dere lar kaoset av ild og frost herje i dere, skal dere hate hverandre. Dere skal drepe og ødelegge og leve grusomme og korte liv. Dette gjelder dere og alle deres etterkommere.»

Slik ble verden skapt, og menneskets skjebne ville for alltid være avhengig av denne balansen mellom ild og frost.

Dette er en tekst som jeg selv har skrevet og er løst basert på skapelsesberetningen i Norrøn mytologi. Jeg har tatt flere elementer fra de norrøne tekstene, men jeg har også diktet en del selv. Hvis dere er interesserte i å lese mer om den faktiske skapelsen i norrøn mytologi, legger jeg ved ei lenke i deskripsjonen. Takk for at dere hørte på denne teksten.